Mandag 12. Juni – Olav på Kvipt
Måltider inkludert: L/M
Vi reiser fra bussterminalen i Oslo klokka 09.00 og setter kursen mot fjellgården Kvipt i Fyresdal. Gården var fraflyttet i 1964 da siste ungeflokken skulle begynne på skolen. Odelsguten Åsmund Fjellheim Kvipt bygde hus nede i Fyresdal, men lengselen etter gården inne på heia ble bare sterkere med åra, og tidlig på 1990-tallet tok han kona og de fire sønnene med og flyttet tilbake. Han solgte huset nedi bygda, og han fikk lagt ut 50–60 hyttetomter som eiendommen rådde over, og gjennom bygselsavgifter var han sikret en god og stabil inntekt. Dermed gikk han i gang med en omfattende ombygging og nybygging. Han ville satse på gårdsturisme framfor husdyrhold. Låven ble innredet som selskapslokale, der vi skal nyte en velsmakende lunsj. På tunet finner vi en røykstue fra 1500-tallet sammen med flere telemarksstabbur som er blitt til overnattingsrom, med rosemalte himmelsenger, og stuehuset er modernisert og utvidet, alt i samsvar med gammel byggeskikk.
Og folk kom på besøk i hopetall. Bare på hardeste vinteren var det litt roligere. Da satt rosemaleren Åsmund og dekorerte boller og fat, mens sunnmørskona Janne stod i et lite stabbur og laget pyntegjenstander i keramikk. I en del av fjøset er det innredet en liten butikk, og her kan gjestene kjøpe kunsten som Janne og Åsmund har skapt gjennom vinteren.
Nå har yngstesønnen, Olav, tatt over, og foreldrene bor i kårboligen, selv om de også tar i et tak for sønnen når det trengs. Olav fører tradisjonen som turistvert videre, og han vil tilby oss lunsj denne dagen. Men han går også nye veier. Han er oppslukt i gamle biler, og på gården som manglet bilvei helt til familien flyttet tilbake, har Olav bygd sitt eget verksted, der han gjør gamle, utdaterte kjøretøy fine som nye. Like stor interesse har han for gamle hus, og målet hans er å bygge opp igjen alle husene som en gang hørte til gården. Så gutten som bare er i slutten av 20-årene, har sansen for gamledager på flere måter.
Vi vinker farvel til Olav og setter kursen mot overnattingsstedet vårt, det historiske og eksklusive Dalen Hotel i Tokke. Her samles vi til middag og hyggelig prat. Dalen Hotel har en spennende historie og er et høydepunkt i seg selv på denne turen. Les den fascinerende historien her: Hotellets historie | Dalen Hotel
Tirsdag 13. juni - Kjeåsen
Måltider inkludert: F/L/M
Fra Dalen kjører vi over Haukeli og Røldal til Eidfjord, der vi har lunsj på Vøringfoss Hotel. På veien gjør vi et stopp ved selve Vøringsfossen. Så går ferden til den gården som kanskje er aller mest kjent, og samtidig den mest utilgjengelige, i hvert fall var den det i gamle dager. Kjeåsen ligger på en fjellhylle 530 meter over havet, og skulle man til gårds, måtte man klatre i trapper og trestiger, og et sted der man måtte over et bredt og bratt svaberg, slo de jernbolter i berget og la lange tømmerstokker på oppsiden. Så fór de der og balanserte, gamle som unge, om vinteren som om sommeren. Opp dit klatret også Bjørg Wiik, en ung kvinne fra Oslo. Hun kom for å stelle for en gammel, skrøpelig tante som bodde igjen der alene. Etter hvert kom også en søster av Bjørg for å ta i et tak. Midt på 70-tallet ble det bygd en bilvei oppetter fjellet. Det skjedde i sammenheng med en kraftutbygging, og tida ble en annen.
Etter at tanten døde, valgte søstrene å bli igjen på gården. De hadde sett at den hadde verdier de holdt høyt, og som de ikke ville finne i storbyen – fred og ro, tid til å tenke, tid til å kjenne etter. Rundt tusenårsskiftet døde søsteren, men Bjørg ble værende igjen i enda et tiår. Da var ho nesten 80 år og innså at ho ikke var skikka til å bo der om vinteren. Derfor flyttet hun tilbake til barndomshjemmet da vinteren stod for døra. Men så fort det ble vår, var hun på Kjeåsen igjen. Og siden har hun levd i denne pendlertilværelsen. Et av gjøremålene har vært å ta imot turister og fortelle om livet på fjellhylla, men for et par år siden sa ho ifra at ho ikke orket mer. Sist høst fylte hun 91. Likevel vil hun gjøre et unntak og ta imot oss, sier hun – om helsa holder. Etter å ha besøkt Kjeåsen sjekker vi inn på Vøringfoss Hotel og koser oss med middag sammen på kvelden.
Onsdag 14. juni - Fjellgåarden Skåri
Måltider inkludert: F/L/M
Første del av denne dagen krysser vi Hardangerfjorden når vi kjører over den majestetiske Hardangerbrua, før vi i Granvin svinger nordover mot Voss, tar veien over det vakre Vikafjellet. Så kjører vi langs Lustrafjorden nordover, som er omgitt av majestetiske fjell og bugnende frukthager. På smale, svingete veier tar vi oss inn til Skjolden i bunnen av Sognefjorden og svinger nordover mot Mørkrisdalen. Nedenfor Skåri forlater vi bussen og bruker beina på den kilometerlange veien opp til Skåri, i alle fall de av oss som Geir Vetti ikke rekker å skysse med den firehjulsdrevne bilen sin.
Tunet på Skåri er et eventyr. For tjue år siden lå det et tyvetalls gamle gårdshus i ruiner, men ved tusenårsskiftet fikk bergenseren og «husdoktoren» Geirr Vetti kjøpe den forfalne storgården, og i tiden som har gått, har han fått alle bygningene på fote igjen, ikke minst takket være sherpaer fra det fattige Nepal, som hver sommer har båret hundrekilos steinheller på ryggen opp fra et elvefar, og bygd opp nye, solide hustufter. Nå er arbeidet fullført, men sherpaene kommer allikevel tilbake, og i stadig større flokker. Denne sommeren teller de nærmere 50 mann. De er her for å bygge nye og reparere gamle fjellstier rundt i landet, oppdrag som Geirr har skaffet dem. Dessuten har mannen fått den kvinnehjelpen han lenge har lett etter. Sigfrid Myklebust fra Lillestrøm, med en fortid som dyktig sprangrytter og med en generell kjærlighet for dyr, stod hun en dag på Skåri og hilset husbonden med ordene: «Her er jeg!» Mens Geirr nå bruker mye av tiden i fjellet sammen med sherpaene, er Sigfrid blitt gårdsstyrer og steller hest, hund og katt. De siste årene har driften vært under omlegging. Det skal satses på frukt-, bær- og grønnsakproduksjon. Det har med det grønne skiftet å gjøre, sier Geirr, som er blitt veldig opptatt av klimaendringene.
Geirr vil være på plass denne dagen, og er vi heldige, får vi òg møte en sherpa eller to.
Etter et spennende besøk stopper vi for lunsj på vei til hotellet.
Under middagen om kvelden møter vi igjen Geirr da han kommer innom og forteller om stibyggereventyret han og sherpaene har skapt.
Vi overnatter på Skjolden Hotel, med vakker utsikt over den innerste og lengste armen av Sognefjorden.
Torsdag 15. juni - Glittersjå Fjellgård
Måltider inkludert: F/L/M
Denne dagen går turen over Sognefjellet til det fraflyttede småbruket Heringstadbrenna i Heidal, som Hege og Helge Nordskar kjøpte i 2006, og gjorde om til eventyrgården Glittersjå. Mellom de mange bonderomantiske husene tripper hundrevis av tobeinte og firbeinte skapninger omkring. På mange måter har Glittersjå likhetstrekk med villmarksgården Langedrag. Det er ikke rart. Hege er datter av mannen som skapte Langedrag, og Helge la ned en formidabel innsats for å gjøre stedet attraktivt. På Glittersjå kan vi i dag møte tamme elger og reinsdyr, ved siden av gammelnorsk spælsau, hoppende harer og en mengde andre brekende og kaklende skapninger. Hege og Helge vil fortelle om oppbyggingen av gården og tilby oss nære møter med ville, men koselige dyr. Glittersjå er besøksgård, og vertskapet byr gjestene også på lunsj fra eget kjøkken og bakeri.
Fra Glittersjå går veien over Valdresflye til Beitostølen. Der besøker vi det vakre Lyskapellet, som er reist i tilknytning til helsesportsenteret Erling Stordahl fikk reist, et kapell som Kirsten Rostbøll – en kvinne vi skal møte dagen etter – i høy grad har stått for utformingen av. Etterpå tar vi inn på hotellet Radisson Blu for middag og overnatting.
Fredag 16. juni - Kvitsyn og Lyskapellet
Måltider inkludert: F/L
Oppe på et høydedrag på østsiden av Slidrefjorden i Valdres ligger Kvitsyn, tunet der et fargerikt og aldrende dansk par hadde slått seg ned. I tillegg til å ha bygd opp et vakkert tun hadde de reist eit kapell, etter at frua, Kirsten Rostbøll, hadde hatt en slags åpenbaring om å gjøre det. Mot slutten av TV-programmet fortalte de at deres jordiske levninger skulle kremeres, og at asken til begge skulle samles i en urne under golvet på kapellet, «for vi er ett!» Vinteren 2021 døde presten, forfatteren og taleren Erik Rostbøll, nærmere 95 år gammel. I tiden som fulgte, kjempet Kirsten mot styresmaktene for å få oppfylt ønsket om å sette urna ned under det vigsla kapellet. I Norge er det nesten umulig å få sette ned en urne på privat grunn. Bare om den døde har gjort en samfunnsinnsats utenom det vanlige, og om staten har offentlig interesse og er tilgjengelig for alle, kan det være en liten sjanse for at urnen kan plasseres på privat grunn. Etter omfattende korrespondanse ga Statsforvalteren etter, og nå hviler Erik Rostbøll i et lite gravkammer under kapellet. Kirsten Rostbøll bor nå på Kvitsyn alene, og hun vil vise oss og fortelle om kapellet, om den særegne hagen sin og om de andre husene hun og mannen hennes har reist.
Etter møtet med Kirsten og Kvitsyn er det tid for å sette kursen mot Oslo. Underveis stopper vi for lunsj.
Velkommen til en opplevelsesrik uke!
